Fredag kveld måtte jeg forsikre meg om at alle mine var ok. Det var de heldigvis, men noen hadde vært litt nære. En venn av familien jobber på Stortinget - han hadde heldigvis ferie, ei venninne hadde passert regjeringskvartalet under en time før det sprengtes, og bror hadde passert Utøya og møtt alt av utrykningskjøretøy som var på vei dit. De var nære, men aldri i fare. Da jeg våkna lørdag morgen og så hvor mange som var drept, ble jeg helt lamslått. Fortsatt blir jeg kald inni meg av å tenke på det. Heldigvis gikk tallet noe ned litt seinere, men allikevel... Seinere på lørdagen var vi i byen og tente lys. Og det var godt. Det var en stille og sorgtung stemning rundt oss. En dame fra Røde Kors gikk rundt og spurte oss som var der om vi var personlig berørt. Heldigvis kunne vi svare nei på det, men rundt oss sto og satt det flere som holdt rundt hverandre og gråt. Det var sterkt. Og så sto det to middelaldrende menn og diskuterte høylytt om alt som hadde skjedd. Det synes jeg var...