Tomrommet...
Fredag kveld måtte jeg forsikre meg om at alle mine var ok. Det var de heldigvis, men noen hadde vært litt nære. En venn av familien jobber på Stortinget - han hadde heldigvis ferie, ei venninne hadde passert regjeringskvartalet under en time før det sprengtes, og bror hadde passert Utøya og møtt alt av utrykningskjøretøy som var på vei dit. De var nære, men aldri i fare.
Dagene etter eksplosjonen og Utøyatragedien var grusomme. Jeg sugde til meg alt av informasjon, så alt av tvsendinger, pressebriefinger fra politiet, og leste alt jeg kom over av overlevelsehistorier på nett.
Mandagen etter sa det stopp. Jeg trodde jeg var kvalm og uvel på fredag, men det var bare forbokstaven av hva jeg var på mandag. Jeg har aldri grått så mye før. Ikke engang ved nære familiemedlemmers bortgang. Jeg måtte ta en pause fra all informasjonen og de gripende historiene. Det var for mitt eget beste, men jeg fikk også dårlig samvittighet for at jeg ikke fulgte med på alt. Selv om jeg visste at det bare er tull å tenke sånn. Det var jo svært lite jeg fikk gjort med situasjonen. Hodet mitt var kaos.
Samtidig begynte media å stille kritiske spørsmål til politiet. Jeg syntes det var for tidlig, og jeg syntes synd på politiet. De hadde mer enn nok allerede. Og de hadde gjort så godt de kunne der og da. Jeg synes fortsatt det er for tidlig å skulle "ta noen" for at helikopteret ikke var operativt, eller hvordan det var mulig at de tok så stor feil av antall døde, eller for at båten la ut fra feil kai. Jeg blir kvalm av sånt! Synes de kan skjerpe seg og la saken være det den er og ikke noe annet. Men jeg kan også godt skjønne at noen har behov for å vite...
Da statsministeren talte i minnegudstjenesten i Oslo Domkirke og navnga to av ofrene på Utøya gråt jeg så jeg hikstet. Dette var to av mange som han kjente eller visste om. Man skal være sterk for å klare det Jens gjorde både der, i timene rett etter, og i alle dagene etter. Jeg er glad for at det er Jens som er statsminister, han ble en trygg leder for landet mitt som jeg er så glad i.
Fortsatt leser jeg en del om det, spesielt vanskelig har det vært å lese om de minste barna som var på Utøya, og de åtte fra Trøndelag, og å lese nekrologer i avisa... Fortsatt sitter tårene løst. Det er vel bare sånn det må være.
For livet går videre, selv om ikke alt er som før.
Sterkt innlegg Hege! Ja, det har vært sterkt å følge med! Jeg stiller meg kritisk til all kritikken som kommer så tidlig. Tenk på dem som var der da det skjedde, smalt, eksploderte, massakren på Utøya. Tenk på pårørende, og hva de tenker når de hører kritikken. Det er lett å være etterpåklok når vi vet omfanget og konsekvensen av massakren. Vi lever i et åpent samfunn hvor vi kan tett inntil slottet, stortinget og andre viktige bygg. Det kommer til å bli mange synlige forandringene i ukene, månedene og årene framover. Nå er det viktig at vi fortsatt holder sammen, og ikke bryter opp lenkene og båndene vi har knyttet i etterkant. Klem, Anniken :)
SvarSlett... Og jeg ble på gråten bare av å lese innlegget ditt... Det har vært mange tårer her også, kvalme og nummenhet. Er enig i at det har vært heftig med all kritikken, det er jo viktig å huske på at det akkurat hadde smelt en bombe i hovedstaden og politiet hadde vel bittelitt annet å tenke på enn hvor de skulle møtes for å ta båt ut på utøya. Samtidig vet jeg at endel av kritikken faktisk kommer fra de pårørende, og den er jo på mange måter viktig å målbære. Men det er vel nok snart nå... Jeg har gode kontakter inn i en av de største mediehusene (skulle egentlig vært på jobb der det smalt og singlet i glass...), og skal nok gi dem beskjed om hva som folk flest snakker om nå, nemlig at det er for mye kritkk.
SvarSlettOg så sier jeg som jeg Anniken: nå er det viktig å holde sammen og å fortsette det fine som vokste ut av dette grusomme. Klem!
Det er selvfølgelig ett vanskelig dilemma når man er oppi det. Spesielt for media vil jeg tro, mange (spesielt pårørende) HAR jo behov for å vite og vite og vite. Det ville vært min reaksjon dersom jeg var pårørende i alle fall - vil jeg tro.
SvarSlettMen hele Norge trenger ikke å få vite alt, for min del hadde det i alle fall holdt med de grove skissene...
Jeg er glad for at du har barselpermisjon Lykkelinn, det hadde føltes nært om "bare en bloggvenn" hadde blitt rammet på en eller annen måte!
Vi holder sammen som aldri før, og det kjennes trygt og godt! Tror også jeg har blitt flinkere til å fortelle mennesker rundt meg at jeg setter pris på de og at jeg er glad de er i livet mitt, og at jeg har blitt flinkere til å bry meg litt mer. Er redd for å bli for nysgjerrig, men er oppmerksom på det, så det går vel helst bra!
Og så mener jeg det er veldig viktig å ikke la seg bli mer forsiktig, skeptisk og varsom, men heller oppføre seg som før, for vi vil jo veldig gjerne fortsette å ha vårt åpne, uredde og smånaive samfunn! Det vil jeg i alle fall!