Søndag kveld ringte mamma på døra! Og bare så du veit det; mamma bor 60 mil unna meg! Og hu skulle egentlig være på vei hjem fra hytta, for jeg hadde både ringt og tekstet med henne, og hu hadde tekstet at apropo dårlig veimat som vi snakka om på tlfen i går (ja, vi prater om mye rart på tlf!): den panerte rødspetta på veikroa smakte ikke bra i det hele tatt, og jeg svarte at hvis hu snudde bilen og kom oppover til trøndelag så skulle hu få god hjemmelaget kjøttsuppe, og så ringte det på døra og så sto hun der! Mamman min! Jeg ble så paff! Og så glad! Og paff igjen. Og så kjente jeg henne igjen uten å kjenne henne igjen hvis du skjønner? Altså, jeg så jo at det var mamma, men det tok noen sekunder før kroppen skjønte det. Jeg sa til og med ganske surt "Hei" da jeg åpnet døra, for jeg var så sikker på at det var den plagsomme naboen. (Vi har mange naboer, en er plagsom.) Så startet ett hylekor uten like. Sånn: "uuuuvvvvvææææææ-hæ-hæ-hæ-hiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiii-mam...